Kontrollstripen er trykkerens viktigste hjelpemiddel for å avdekke avviklingsfeil eller avvik i trykkprosessen. De aller fleste bruker bare en bitteliten del av informasjonen denne stripen kan gi. Vi skal derfor se litt nærmere på hva man typisk kan bruke en kontrollstripe til.

Kontrollstripens elementer

Et kontrollstripe må nødvendigvis balansere mellom hva det faktisk er plass til og hva man trenger å måle. En god kontrollstripe bør uansett inneholde følgende elementer:

• Fulltonefelter – ett i hver farge for hver sone i trykkmaskinen.
• Trappingfelter – Rød, grønn og blå. For å holde kontroll over trappingen i maskinen
• Punktøkningsfelter – for å lese av punktøkningen. Ideelt sett bør vi ha minst tre felter i hver farge – i for eksempel 25, 50 og 75% punktene
• Gråbalansefelter – For å sjekke gråbalansen
• Slur/Doubling-felter – For kontroll av maskinens avvikling

Det er saktens en utfordring å få på plass alle disse i en stripe, men de fleste trykkmaskinleverandører og leverandører av måleverktøy kan levere ferdige striper for forskjellige maskiner med alle elementer på plass.

Fulltonefeltene

Fulltonefeltene er de som kanskje gir minst informasjon av feltene som er nevnt her. Ved å måle fulltonefeltene med et densitometer får vi informasjon om density i feltet. Vær oppmerksom på at en densityverdi ikke uten videre kan overføres fra et verktøy til et annet eller mellom vått og tørt trykk. Vær også oppmerksom på innstillingene på densitometeret. Endrede innstillinger kan gi helt andre måleverdier. Måler vi med et spektrofotometer får vi informasjon om L*a*b-verdien til fargen og ofte også informasjon om hvilken density spektrofotometeret regner seg frem til at fargen har. Også her er det viktig å være klar over at densityverdiene vil kunne være forskjellige mellom forskjellige verktøy.

I ISO 12647-2 oppgis det ingen densityverdier. Derimot oppgis det hvilke L*a*b-verdier primærfargene skal ha på tørt trykk. Ved å gjøre målinger på våte trykk med densitometeret og spektralmålinger med spektrofotometeret på tørt trykk kan man finne frem til hva som er riktig densityverdi på trykk for den aktuelle papirtypen.

De fleste trykkerier har toleranser for hva som er akseptable avvik i density på fulltonefeltene. Ved definisjon av dette skal man ta hensyn til hvor store avvik som fører primærfargen utenfor toleransene i ISO 12647-2, samt effekten den endrede fargeføringen vil ha på de andre elementene.

Trappingfelter

Trapping er et mål for hvor mye farge som fester seg når man trykker oppå en annen farge. For å måle dette, vil man som regel ha felter i rødt (M+Y), grønt (C+Y) og blått (C+M). Måler man dette med et densitometer, vil man typisk få oppgitt trappingverdiene i prosenter. Man skal da ha kontrollverdier for hva som er normal trapping og være oppmerksom på at det er flere formler i bruk for å regne ut dette. Pass på å bruke samme formel hver gang. Måler man med et spektrofotometer vil man som regel både få oppgitt L*a*b-verdiene til sekundærfargen og trappingverdiene. ISO 12647-2 har definert hvordan sekundærfargene skal se ut (målt i L*a*b) men ikke definert akseptable avvik for disse. Avvik i trappingverdi vil likevel føre til feil fargegjengivelse av sekundærfargene, noe som kan ha stor betydning for det ferdige resultatet. Avvikene vil ofte skyldes endringer i fargens tack som følge av klimatiske forhold eller dårlig farge/vann-balanse.

Punktøkningsfelter

Punktøkningen man får i de forskjellige fargene vil være helt avgjørende for hvordan kunden oppfatter trykksaken. I ISO 12647-2 er det definert punktøkningskurver for de forskjellige papirtypene. Disse kurvene definerer punktøkningen i alle prosentverdier. I praksis vil man trenge minst tre punkter for å kunne tegne opp en kurve for hvordan trykkmaskinen leverer punktøkning. Punktøkning vil typisk måles på samme måte uavhengig av om man har et densitometer eller spektrofotometer. ISO 12647-2 har definert akseptable avvik i punktøkning som inntil +/-3% i høylys og skygge og +/-4% i mellomtonene. Standarden har også definert akseptabel spredning av punktøkning i kulørene.

Gråbalansefelter

Gråbalansen er svært viktig for hvordan vi oppfatter bilder og rasterbunner på trykk. Selv små avvik kan ha stor betydning. Gråbalansen kan enten måles med et spektrofotometer der vi vil ønske å ha en mest mulig nøytral gråtone, eller med et densitometer der vi er ute etter gitte densityverdier i Cyan, Magenta og Gult. Små variasjoner i klimatiske forhold, fargeforhold, og en rekke andre forhold kan påvirke gråbalansen. Det er derfor viktig å holde god kontroll på denne gjennom opplaget. Mange trykkere vil bruke gråbalansen som et hovedverktøy for både visuell og målemessig kontroll av OK trykk. ISO 12647-2 har ikke definert gråbalanse som en kvalitetsfaktor. Mange programmer vil likevel tillegge denne stor vekt, og tillate kun små avvik for at trykket skal være akseptabelt.

Slur/dublering-felter

Kontrollfelter for slur og doubling er laget for å avdekke feil i trykkavviklingen. Dublering skjer som regel på grunn av for mye vann i ett av trykkverkene, mens slur ofte vil være en avviklingsfeil knyttet til overtrykk, pakning eller stramming av gummiduk. Får du slur eller dublering, vil dette være synlig ved at det er en visuell og målemessig forskjell mellom to felter der strekene går i forskjellig retning. Både slur og dublering vil gi for høy punktøkning.

Det er mye å holde styr på, og det blir fort mange felter. På en 70X100-maskin med sonebredde på 32,5mm, vil en kontrollstripe typisk inneholde godt over 200 felter. Måling med håndholdte verktøy blir derfor praktisk umulig. En forutsetning for god prosesskontroll i trykkpressen er dermed at man bruker en eller annen form for måling av hele trykkarkets bredde.